Et liv med ADHD

Du tror meg kanskje ikke når jeg skriver dette, men jeg er faktisk for bruk av melanotan og andre shady kosmetiske inngrep som utføres på skitne bakrom hos polske veterinærer i utlandet. Hvorfor? For å hjelpe menneskeheten i det lengre løp. Hva roper egentlig mer Darwin awards enn småpiker som løper rundt og sprøyter utestede medikamenter inn i kroppen sin? Når jeg leser saker om damer/jenter som er villige til å selge sin førstefødte bare for å se penere ut bare akkurat her og nå, så skammer- og fryder jeg meg på samme tid. Skammen kommer fordi jeg egentlig skulle ønske at snittintelligensen til disse menneskene hadde vært noen skostørrelser større. Jeg fryder meg fordi disse menneskene som befinner seg i den delen av genbassenget som hadde hatt godt av litt ekstra klor, klarer å ødelegge seg selv til tross for at vi andre prøver å stoppe dem. Man kan jo ikke akkurat påstå at man ikke har funnet noen andre bivirkninger enn "jammen atte, huden min blir jo SÅ BRUN DA!". Det er faktisk en viss fare for å få føflekkreft når man sprøyter i seg dette koselige stoffet. De fleste skjønner jo kanskje også at det ikke er helt bra å kjøpe stoffer som blir lagd av hobbykjemikere som også mekker litt metamfetamin i en ekstremt lite hygienisk campingvogn. Bare det at man må kontakte shady anonyme folk for å få skaffet et stoff er jo en indikator på at dette kanskje ikke er så bakteriefritt og trygt som man skulle ønske.

Men for all del, dere som virkelig vil ofre alt for litt ekstra oransjefarge i ung alder, bare kjør på! Med det samme vi er igang med utrydding av mindre oppegående vesner kan vi jo fjerne sikkerhetsmerkingen på alle produkter og bare la naturen gå sin gang. Men det er vel kanskje litt drøyt, når det er minst like effektivt å la alle advarslene florere når de uansett ønsker å overse de.

Til slutt en liten huskeregel fra meg, om det er noe du ikke kan få kjøpt lovlig i norge, er det som regel en grunn til dette.

Sjekk dette ut, og kommenter hva dere synes:)

Hva gjør man når man får en psykisk knekk? Og hva gjør man om andre får det?

Hvordan ville du reagert om den personen du ser på som sterk, plutselig bryter sammen?

Jeg fikk i dag spørsmålet om hvordan det går med meg, svarte det vanlige "jadda, jeg lever da, men har gode og dårlige dager". "Det er nok vanskelig for meg å se alvorligheten når jeg ikke har gått gjennom dette selv" fikk jeg til svar. Og hvordan kan jeg egentlig forklare noe slikt som PTSD for andre som ikke har opplevd det, for at de skal skjønne alvorligheten?

Her er min versjon:

Jeg har opplevd en del traumatiske ting tidligere i livet, og fortrengt dette i en del år. Det verste var nok da jeg ble voldtatt på en fest i 2009. Der og da reagerte jeg kraftig, men ble møtt av tvil så jeg stengte dette inne i meg, og gikk kanskje inn en halvt psykotisk tilstand. Fornektelse og en sterk "trang" til å ta tilbake kontrollen, og bagatellisere hele greia. Enkelt forklart: jeg dreit i kroppen min, og mine seksuelle grenser, jeg dro på byen, fant menn og tok med dem hjem for så å sende dem hjem med tildels frekke og sarkastiske kommentarer når jeg var ferdig med dem. Kroppen min var ikke lengre "hellig". Dette pågikk til jeg skjønte at dette ikke hjalp særlig mye. Jeg fortsatte livet mitt, og gjorde alt for å prestere i jobben uten hensyn til meg selv. Julen 2010 begynte forøvrig boblen å slå sprekker, men jeg fortsatte å kjøre på til jeg omsider traff veggen i sommer

Når jeg først traff veggen hadde jeg hatt mareritt nesten hver natt der jeg ble voldtatt. Jeg ville ikke sove, for da kom marerittene, minnene og angsten tilbake. Jeg klarte ikke lengre å ha nærhet med min kjære. Jeg begynte hos psykolog, og marerittene ble sjeldnere og sjeldnere, men jeg fikk våkne flashbacks tilbake til den natten flere ganger om dagen. Jeg unngikk alle situasjoner som kunne minne om noe fra den natten, men det hjalp lite. Jeg følte selv at det hjalp lite å gå til psykolog i starten, for det ble jo bare verre. Men jeg skjønner nå at det måtte prossesseres skikkelig for at jeg skal få det ut, men jeg er langt ifra i mål enda. Men jeg ser lyset i enden av tunnelen.

Så, mitt syn på PTSD

Se for deg den pinligste/vondeste situasjonen du noengang har vært i, og at du opplever den igjen og igjen, hver eneste dag. Kjenner de samme følelsene fra den gangen, like sterkt... 

Pinlige og vonde situasjoner er kanskje ikke like jævlige som en voldtekt, men jeg ønsker at folk flest skal ha noe å relatere til.

For tiden har jeg vært særs lite aktiv med å eksponere meg på det store internett. Det er fordi jeg har hatt det ganske jævlig for å si det rett ut. Men å sette ord på hva som skjer og hvordan jeg har det? Vanskelig.

Å det å hele tiden vite at jeg har mye å komme med, både av kreativitet og litt mer praktiske ting, uten å klare å få det ut, er vanskelig. Tanken på at all motgangen jeg har fått omsider har klart å knekke meg er et nederlag i seg selv, selv om jeg ikke er knekt. Følelsen av å ikke klare å strekke til, bare fordi jeg ikke klarer å sette ting ut i handling kjører meg videre ned i depresjonens spiral. Det å vite at jeg har så mye å komme med, uten å klare å åpne kjeften. Jeg kunne jo vært ganske sugen nå, og rantet i det vide og brede om hvordan andre har klart å skade meg til å bli slik, men jeg har egentlig ingen andre å takke enn meg selv. Ingen kan såre deg uten din egen tillatelse, tenk på det. 

Jeg har selv klart å grave meg godt ned i gjørma med mine egne handlinger og tanker opp gjennom årene, og som alle de lærde folkene sier; "fortiden innhenter deg alltid". Det kan jeg forøvrig skrive under på, alle disse årene med å bygge ting inn i en liten boks, en boks for å glemme, forgjeves. Sårene har på ny blitt flenget opp, og jeg står her blødende, naken og sårbar igjen. Klamrer meg fast med nebb og klør til det eneste jeg har igjen, virkeligheten. Frykten for å miste bakkekontakten forfølger meg alltid, nok til å lure meg mot sammenbruddets rand om jeg blir gjort oppmerksom på noe jeg har glemt eller kanskje ikke tenkt over. Som en spak skygge av meg selv vandrer jeg rundt i samfunnet, ubemerket. Men for all del bør ingen mistolke dette som lav selvtillit. Jeg vet hva jeg er god for og jeg vet hva jeg kan utrette... ihvertfall når jeg er frisk.

Jeg tror jeg må ha tidenes rareste katte. I går fant min kjære masse småbiter av en kondom utover gulvet, det min kjære pusekatt hadde gjort for å få tak i den var å først åpne nattbordskuffen, få ut en kondompakke, tygge istykker pakken, og rive istkker kondomet. Sunne pusekatten må jeg si. 

Jeg kjøpte en leke som lager sånn pipelyd en dag her, og katta ble jo kjempeglad for den. Så vi må alltid gjemme den for at katta ikke skal rive den istykker når vi ikke leker med den. I dag klarte faktisk katta å åpne skuffa i kommoden der vi hadde gjemt den, og så fisket han ut leken... begynner nesten å bli litt skeptisk jeg nå...

Yo, forøvrig så er jeg å finne på MSN... adhdliv@live.no

Nei.

I alle år har folk hatt en trang til å skylde på noe når folk gjør noe galt. I det siste har det vært mye fokus på at spill gjør ungdommer voldelige. Jeg tror ikke at voldelige spill skaper syke mennesker, men at syke mennesker søker voldelige spill.

For mange år siden ble det ment at tegneserier skapte voldelige folk. Etter det begynte skylden å legges på musikk, i størst grad rock. Og etter spillefilmens store inntog var det de som skapte voldelig ungdom. Så var det plutselig metal som skulle få skylden, både for ungdommer som tok sitt eget liv og andres, helt til vi endte opp med å legge skylden på voldelige spill. Har kanskje hoppet litt frem og tilbake på de forskjelige underholdningskategoriene oppgjennom årene, men det er ihvertfall "hovedsyndebukkene"

Da har jeg faktisk mer tro på at folk kan gå loco bananas etter å ha sett for mye Big Brother eller Paradise Hotel. Men det er jo ikke akkurat tilfelle. Jeg for min del har spilt mange spill som inneholder vold, og jeg ligger nok ikke i faresonen for å gå bananas. Hvorfor? Fordi jeg, som de fleste andre, vet at det bare er et spill. For alt vi vet kan det være at enkelte i faresonen har holdt seg i nakkeskinnet takket være spillene? Ved å få ut sinne og frustrasjonen der istede for på levende mennesker.

Og hvorfor mener folk at skytespill er så ille? Gutter har jo lekt med våpen lagd av tre og plast i mange år? Hvorfor er et spill så mye verre enn å late som man skyter noen når man leker krig i skogen? "pang! jeg traff deg! nå må du legge deg ned å dø!" Er det virkelig så mange som mener at unge ikke klarer å skille lek fra virkelighet?

Det finnes jo de barna som ikke klarer å skille lek fra virkelighet, men det gjelder jo alle leker? Og da snakker man jo allerede om et barn som kanskje trenger hjelp til å forstå, uansett om det er snakk om å leke krig eller bygge sandslott? Barn som ødelegger sandslottene til andre i sandkassa får jo tilsnakk uansett?

Det er jo mye annet som påvirker et barn mye mer enn spill i oppveksten. Foreldre, venner, lærere og medelever. Om foreldrene er voldelige mot et barn, påvirker det mye mer enn et spill noen gang kan gjøre. Om et barn blir mobbet på skolen, og så sitter hjem på kveldene og spiller WoW hele kvelden, hva får da "skylden" om denne gutten en gang får nok og banker opp medelever på skolen?

Hvis du som leser dette har barn/ungdommer i hus, og har bestemt at de ikke får spille noen form for voldelige spill, så er det nok en del spill som kanskje må legges til på forbudslisten. Hva med de stakkars skilpaddene i Super Mario? Som Mario hele tiden hopper på og stikker av med skallet til? Og hva med de stakkars levende soppene som blir most? Er jo ganske voldelig det og? Og for ikke å snakke om hvor slemt det faktisk er å kaste Koopa i lava hele tiden! Hva lærer ungene dine av dette om de blir så sinnsykt påvirket? Jo, at å kaste folk i lava er helt ok.

Men selfølgelig er det jo et skille mellom realistiske spill og spill som Super Mario. Hadde bare folkene som kommer med ekspertuttalelser om spill holdt seg til å kritisere hvor realistisk enkelte slike "voldsfremkallende" spill er, så skulle jeg nå ha sagt meg pittelitt enig, ihvertfall når det gjelder høye aldersgrenser. Men når de drar frem World of Warcraft som ett av de farlige spillene, da er de ganske ute å kjøre. Seriøst? Tror dere virkelig at folk tror at det som skjer i WoW også skjer i virkeligheten? Har dere noen gang sett på spillet? Jeg for min del er ikke så glad i WoW, men det er fordi jeg synes det er kjedelig og enkelt, men det er jo et greit spill for unge. De får jo sosialisert samtidig som de spiller, winwin. Når det er så utrolig mange som spiller det spillet, skulle det jo bare mangle at en og annen av de er totalt nutcases. Men det har INGENTING med spillet å gjøre...

For å oppdatere litt av hva som har skjedd det siste halvåret.

Etter runden med elveblest og alt det styret frem og tilbake på sykehuset tidligere i år, sluttet jeg å blogge. Prøvde hardt å innfinne meg med at jeg kanskje aldri kunne få medisinering igjen for ADHD. Som de ytterst få av dere som faktisk har lest bloggen min vet, så har jeg kanskje ikke hatt den helt optimale starten på ungdomstiden/voksenlivet. Jeg skulle være sterk og klare meg, men det går bare til et visst punkt. Det hele endte med at jeg brøt sammen en dag på jobb i sommer, og dermed ble sykmeldt. Jeg ble henvist til psyk for å få hjelp med å prosessere det jeg har opplevd. Tiden har mildt sagt vært ganske jævlig. Nå har jeg gått til psykolog en stund og de driver med prøvemedisinering. Concerta er en sentralstimulerende medisin med samme virkestoff som Ritalin. Det hjelper! Jeg klarer å konsentrere meg igjen, og blokke ut minnene fra fortiden mye bedre i hverdagen. Ser lyset i enden av tunellen til tross for at det fremdeles er en lang vei å gå.

Neifaen tyte, nå tror jeg faktisk at jeg melder meg ut av denne bloggverdenen en gang for alle. Kjenner at en del av meg dør hver gang jeg kommer over blogger skrevet av prepubertale drittunger som griner over småtterier og kaller seg selv deprimert og sånt ræl. "jeg kutta meg selv siden jeg var så siiiiiinnsykt deprimert når jeg var 11", hva i huleste granskauen? Det er helt greit å være deprimert og gi uttrykk for at man har hatt det vondt i livet. men når en 12åring som kler seg som en polsk prostituert og smiker seg like mye begynner å grine etter sympatipoeng for at hun ble nektet en platekontrakt? Da har vi nådd et nytt lavmål her, til og med på internett! Når det er eneste problemene du har, så har du en overraskelse som venter på deg lille frøken. Og hvor er foreldrene når kidsa bretter ut all denne driten på internett? Dævvendøtte jeg gleder meg til jeg får unger selv. Om jeg får en datter og hun begynner å oppføre seg slik tror jeg faktisk at jeg finner fram hårbørsten og gir henne ris så hun virkelig har noe å grine for!

Lille venn, det at du bretter ut livet ditt på internett slik med fullt navn og bilder er ikke helt bra, og jeg ville vært mer bekymret for den omsorgssvikten som må være tilstede enn det at du ikke får alt du peker på.

Og før noen av dere begynner å rage i kommentarfeltet for at jeg bagatelliserer unger som har det jævlig, jeg vet da godt at det er en del unge som faktisk har det vondt, believe you me.

Orker dere høre noe mer fra denne kanten da tro? har jo vært litt læven når jeg har vært borte ser jeg.